Tour de Loir et Cher

Da var sesongens andre etapperitt over for min del, denne gangen 5 dagersrittet Tour de Loir et Cher.

Vi reiste inn i rittet med ganske bra selvtillit etter seier på lagtempo i Circuit des Ardennes uka før, og Vegard Breens 7.plass i sammendraget der. Det er alltid godt å ta med seg, og vi visste at vi var sterke nok til å prege rittet. Og det var vi.

Vegard Breen kjørte fra feltet og inn til 2.plass på rittets andre etappe, som plasserte ham på 2.plass i sammendraget. Breen datt riktignok ned til 3.plass pga bonussekunder etter tredje etappe, men den posisjonen beholdt han inn til mål. Vi gjorde flere gode forsøk på å kjøre fra de to spurtsterke karene som satt foran i sammendraget, men klarte det ikke. Vi vil selvfølgelig vinne, men alt i alt er vi fornøyd med 3.plass sammenlagt.

Verdt å bemerke er det at Breen var sistemann som ble valgt ut av de seks som skulle kjøre for Joker Merida. Ikke fordi han er dårligst (heller tvert imot), men fordi han avslutta Circuit des Ardennes bare to dager før Loir et Cher starta (det samme gjorde Sondre Sørtveit). Han ble altså nr 7 sammenlagt i det rittet, og han burde hatt slitne bein. Mulig han hadde det og, men han er sterk denne Vegard Breen. Og smart. Og en god leder.

Likevel er sykkel en lagidrett og han hadde ikke hatt en sjanse til å hevde seg uten laget. Et lag som kjører ham fram i posisjon, skjermer ham fra vinden, kjører inn det som trengs. Og i løpet av de ti siste dagene har vi vært to forskjellige seksmannslag bestående av 10 ryttere som har gitt ham akkurat den hjelpen og den tryggheten han har trengt til å kjempe i toppen sammenlagt. Den bredden syns jeg Joker Merida skal være stolte av.

Det er ihvertfall jeg.

Les forøvrig mer detaljert om rittet på lagets hjemmeside jokermerida.no

 

Tour de Normandie

Tour de Normandie er over for i år, det ble litt stritt men moro var det jo. Hvis noen er interessert i å lese om min opplevelse av det så har du kommet til rett sted.

Det starta ikke spesielt bra på prologen, lett regn i forkant av start gjorde meg defensiv og da blir det ikke noe godt resultat i en teknisk krevende prolog. Første etappe ble heller ikke noe suksess, mange ville for mye og det ble mye velting. Det gikk et velt med 4km til mål (hvor Remme gikk ned), 500m fra mål gikk vår spurter Skjerping ned og 200m fra mål kom det en ensom sykkel i veien for meg, og jeg gikk ned jeg og. Men hell i uhell, overraskende hvor heldig en kan komme fra et stup i 60km/t.

Etappe 2 hadde jeg sett meg ut, her ville det bli muligheter for å komme ifra på de lokale rundene, og det gjorde jeg også med en annen rytter fra BigMat. Det var riktignok et mellombrudd, men vi kjørte fra feltet med halvannet minutt og 30km fra mål hadde vi det samme til teten. Men selvfølgelig ble vi kjørt inn i siste bakke. Verre var det at det ble massevelt i nedkjøringa fra den bakken, og jeg gikk ned igjen. Denne gang var det en haug med sykler jeg traff, og jeg stupte igjen. Nok en gang var jeg heldig og kunne reise meg og kjøre videre. På ny sykkel riktignok, ramma knakk flere steder. Karbonsykler er nok ikke laget for å møte stillestående gjenstander i 50-60km/t.

Dermed var jeg ute av sammendraget, og oppgaven var da å passe på vår eneste som kom seg utenom velten, Vegard Breen. Når ei farlig gruppe kom seg avgårde etter 20-30km på etappe 3 måtte vi jobbe for å ta de igjen. Det ble en tøff oppgave i regn og kaldt vær med lite hjelp fra andre lag, men etter sterk laginnsats i 130km tapte vi bare 47 sekunder.

Etappe 4 var som ventet en hard etappe med harde avsluttende runder. Vår mann i sammendraget hadde ikke godbeina, og laget skulle kjøre for å få meg i en god posisjon. Det ville seg ikke, ved siste målpassering vrengte en Astanarytter ut til høyre uten at jeg la merke til det og jeg landa på ræva. Det gjorde vondt.

På etappe 5 kom alltid angrepsvillige Remme i brudd etter 80km med støting, og var i tet da de lokale rundene starta. Like før rundene kom jeg ifra hovedfeltet med ei forfølgergruppe, og jeg satt i en god posisjon hvor jeg kunne sitte bak Europcar og spare meg. Men selvfølgelig ble vi tatt igjen og det ble samla spurt. Remme ble fortjent premiert som dagens mest angrepsvillige rytter.

Siste etappe ble heller ingen kosetur, mange ville være med i brudd og det ble høy fart nesten hele veien. Men samla spurt ble det, og vi klarte ikke å hevde oss.

Alt i alt ei hard men morsom uke, sykkelritt som det skal være. Selv om jeg syns det ble unødvendig mye velt.

En enorm takk til støtteapparatet som gjør uka mulig! Sportsdirektør Gino som organiserer og gjør oss klare, mekanikerne Matt og Jan som jobber fra morgen til kveld med å gjøre klar og bygge opp syklene våre, og ikke minst massørene Sofie og Alain som forer oss, vasker oss, steller sårene våre, vasker klærne våre og masserer oss. Takk!

massør

Massørene Alain og Sofie sørger for at beina er gode og at vi har det vi trenger.

bilde

rammebrudd

Heldigvis kom jeg bedre ut av velten enn sykkelen min.

startnummer 182

Jeg var startnummer 182

Ster van Zwolle

Nå har jeg vært noen dager i Ninove, Belgia, i forbindelse med årets sesongstart. Etter lørdagens debut i Beverbeek Classic har vi hatt noen treningsdager i kaldt belgisk vintervær, og i morgen setter vi kursen nordover til Zwolle i Nederland.

Ster van Zwolle er den tradisjonelle sesongåpninga i Nederland, et 177km ritt i kategori UCI 1.2 ritt. Det blir nok et hektisk ritt med mange nervøse ryttere på trange veier, men hvis yr.no har rett så blir det ingen vind. Litt dumt er det, men været får vi ikke gjort noe med. Det ser ut til å bli kaldt ihvertfall, satser på at det er noe som kommer oss til fordel. Målet er ihvertfall å gruse nederlendere.

Som tidligere skøyteløper burde jeg vel vært godt kjent i området, men selv om jeg har vært en del i Heerenveen så har jeg aldri vært i Zwolle. Så jeg måtte sjekke litt på wikipedia, og jeg fant ut at Zwolle er hjemstedet til skøyteløperne Erben Wennemars og brødrene Michel og Ronald Mulder. Innbyggerne i Zwolle blir visst kalt Blauwvingers, altså blåfingre, fordi de visstnok fikk blå fingre av å telle alle myntene de fikk for salget av kirkeklokka til nabobyen Kampen. Musikeren Black Francis’ (ex-Pixies) album Bluefingers har hentet tittelen fra dette navnet, hør gjerne albumet på Spotify.

Og så syns jeg det er litt morsom at rittet har sin egen artikkel på wikipedia. http://nl.wikipedia.org/wiki/Ster_van_Zwolle

Beverbeek Classic

Da er sesongstarten unnagjort. Godt er det må jeg jo si, men det er også godt at opplevelsen var bedre enn den burde vært. Det var jo moro.

Vel, det var kanskje ikke moro hele tida. Minusgrader og snøvær er ikke værforhold man vanligvis kjører sykkelritt i, og jeg håper ikke det blir noen vane heller. Men når jeg faktisk klarer å glede meg over kicket det er å suse avgårde nesten 200 mann mot en målstrek flere timers hardkjør unna i dette været, da skjønner jeg at jeg liker sykling.

Som nordmenn hadde vi kanskje en fordel i det kalde været idag. Men jeg tror ikke hemmelgheten er at vi er så mye tøffere enn de andre (noe vi selvfølgelig også er), heller at vi hadde bedre klær enn de andre. Jeg er ganske sikker på at den nye tettsittende vårjakka fra Kalas var et konkurransefortrinn idag. Takk til Gry og resten av Kalas!

Resultatmessig må vi si oss godt fornøyd, Jensen kom seg avgårde i et mellombrudd og ble nr 7, Bugge og Adrian satt godt med i spurten i hovedfeltet. Vi er der vi skal være, jeg er trygg på at vi blir å finne øverst på lista seinere i år. Kanskje allerede om ei uke, da er neste sjanse i Ster van Zwolle.

skirenn

Med Swix-sekken på vei til skirenn?

islag på hjelmen

Ikke ofte jeg kommer i mål på sykkelritt med et islag på hjelmen.