Norsk rekord

Søndag kveld satt jeg norsk rekord på 30km, med tida 36.02, en tid jeg er ganske bra fornøyd med. Veldig fornøyd med at det ble norsk rekord selvfølgelig, og farta er bra. Men målet var 35-tallet, altså 50km/t i snitt, og jeg var 2 sekunder for treg. Men det er 2 sekunder jeg skal klare å leve med.

Pacingmessig er jeg ikke fornøyd med gjennomføringa. Litt for hissig på grøten i starten, mulig jeg ikke var så sterk som jeg hadde håpet, for jeg fikk det tungt på hjemturen. Mista motet der en periode, men klarte å få det tilbake når jeg så at det gikk fort likevel. Se gjerne wattfila mi på TrainingPeaks

Må rette en kjempestor takk til min sjef Gino som fikk med seg Tønsberg CK og Re Sykkelklubb til å arrangere rekordforsøket, selv på en søndag kveld etter sitt eget arrangement Dokka Rundt tidligere på dagen. Tusen takk!

Noen der ute er mer enn gjennomsnittet interessert i utstyr, her legger jeg ved noen bilder av utstyret jeg kjørte på.

Merida Warp TT

Merida Warp TT med Shimano platehjul og 4 eikers foran, med Hutchinson Carbon Comp dekk (9 bar for dagen). Quarq wattkrank med Osymetric 54/42 drev.

Merida Warp TT

Sett fra siden

tempostyre Merida

Sånn ser styret på sykkelen ut ovenfra.

frontparti tempostyre

Frontpartiet på sykkelen, sett forfra

Temposete Prologo

Nytt temposete fra Prologo, Zero CRP med mykt antiglimateriale.

Respekt for proffene

Nå er to spennende og fine uker med proffritt i Norge over, og jeg sitter igjen med mange gode opplevelser. Resultatmessig har det vært magert for oss i Joker Merida. I Arctic Race fikk vi til veldig lite, og selv om vi ikke fikk særlig bedre resultatmessig uttelling i Tour des Fjords så kjørte vi bedre som lag og vi hadde noen gode forsøk. Mange ting må klaffe for å lykkes på dette nivået.

Men, det som er tydelig etter disse to ukene er at vi skal være stolte av proffene våre. Jeg lar meg imponere av nivået de gutta holder. Ikke bare sammenlignet med oss, den hjemlige eliten, men også med de andre proffene.

Lars Petter Nordhaug viser offensivitet og et trøkk som en vanligvis forbinder med større lår. Lurt av en kynisk russer på førsteetappen og uflaks med motvind på oppløpet på andre.

Aleksander Kristoff måtte stå over Arctic Race grunnet lungebetennelse, og rakk akkurat å bli frisk til Tour des Fjords. Han sleit i bakkene og det var ikke vanskelig å se se at han mangla en del på formen. Når han likevel vinner andre etappe så viser han høyt nivå. Respekt.

Men det er ikke tvil om hvem som er kongen i feltet, det er Thor Hushovd. Det er ikke mange som prøver å dytte på Thor, men prøver du å sitte på hjulet hans kan jeg garantere at noen skubber på deg. Med to etappeseire og sammenlagtseier i Arctic Race viser han form. Men sjøl lar jeg meg egentlig imponere mer av hvordan han kjører og opptrer i Tour des Fjords. For det første at han stiller for et ungt landslag som selvfølgelig ikke har muligheten til å hjelpe ham på samme måte som BMC. I en lagsport blir det da vanskelig å vinne. For det andre kjører han offensivt og lite kynisk underveis. Bra for rittet men kanskje ikke like bra for ham selv. For det tredje holder han en god tone i feltet, prater med de fleste og er en positiv fyr.

Takk gutter, fint å ha noen å strekke seg etter!

Seier i Ringerike GP

Pallen RIngerike GP

Seier foran Michael Olsson og Sondre Holst Enger. Foto: Ole Håvard Olsen

Denne helga har det vært sykkelhelg på Ringerike, og den ble faktisk enda bedre enn jeg hadde håpet på.

Hadeland GP på lørdag ble en kald og våt affære, men det satt ingen demper på hvordan rittet ble kjørt. Vi i Joker Merida hadde selvfølgelig planer om å vinne, og vi kjørte deretter. Synes vi kjørte veldig bra sammen som lag, og styrte store deler av utviklinga. Som planlagt støta Truls og jeg like før Jevnaker, og vi opparbeida oss en god luke. Vi kjørte bra sammen, men ble likevel tatt igjen i Knestang, rittets hardeste stigning ca 15km fra mål. Men foran satt Stian Remme i tet sammen med 4 andre. Han kjørte for seier, men Fredrik Strand Galta var for sterk, og det ble 3.plass. En sterk prestasjon, og vi kan være stolte av lagkjøringa.

Søndag var det Ringerike GP, og vi ville selvfølgelig vinne. Men egentlig starta det litt dårlig, vi havna litt bakpå da et 9mannsbrudd gikk avgårde med bare 1 fra oss. Litt for dårlig egentlig, og vi ble litt stressa bak der. Min rolle var å spare meg til de avsluttende rundene, men jeg må si at jeg hadde lite tro på meg sjøl, alt gikk tungt og det var helt andre bein enn de flygende beina fra lørdag. Sportssjef Gino har prata så mange ganger om at du ikke må ha flygende bein for å vinne, og jeg satt egentlig og irriterte meg litt over den overdrevne positiviteten til Gino. Jeg hadde vinnerbein i går, men det jeg har idag, det er ikke vinnerbein! Erfarne Stian ba meg likevel ta det med ro og spare, så jeg gjorde det.

Inne på de lokale rundene i Hønefoss ble feltet raskt delt, og etter ei runde var jeg overraska når jeg satt i front. Og vi satt der med en bra gjeng, og beina var helt ok. Et «ufarlig» brudd med 3 mann gikk avgårde, mens resten av favorittene satt og avventet de 4 første rundene opp Vinterroveien. Siste gang opp var vi like bak utbryterne, og svenske Michael Olsson støta midt i bakken. Rett før toppen gikk jeg etter, og vi ble en trio sammen med BOC rytteren fra utbryterne. Samarbeidet gikk bra, men Bærumsrytteren var selvfølgelig sliten og datt av første gang i Riperbakken. Da var vi en duo, og vi måtte bare mate på for å få luke til feltet. Bak der satt selvfølgelig mine gutter og var med på støtene fra de andre og kontrollerte at ingen kom seg opp. Som lag satt vi i en veldig bra posisjon, og min rolle var å kjøre så lenge det varte. Samarbeidet med Olsson var bra, men jeg prøvde selvfølgelig å spare litt krefter der det var mulig, i tilfelle vi skulle holde inn. Og med 2 runder igjen hadde vi 40 sekunder, og sjansene var gode for å holde inn. Det var bare å ta 1 runde av gangen og brekke seg opp Ripern.

Etter siste passering opp Ripern var det klart at vi skulle spurte om seieren. I likhet med 99% av de som fulgte med hadde jeg ikke veldig tro på spurten min. Så jeg prøvde meg like før kilometersmerket. Men jeg tok ikke nok fart bakfra, og når jeg støta fikk jeg krampe i begge beina. Det ble litt halvveis, men Olsson så heller ikke sterk ut. Da kjørte vi rolig inn til oppløpet med meg i front, og det var bare å åpne spurten og håpe på det beste. Gjett om jeg ble overraska når han ikke kom forbi! For en følelse! Seier!

Det viste seg altså at Gino hadde rett, du trenger ikke vinnerbein får å vinne ritt! Ikke kjenn for mye etter, go for it!

Takk til arrangøren for to fantastiske ritt, og hele Joker Merida for samarbeidet i helga! Sykkel er virkelig en lagsport og det er sammen vi vinner ritt!

Les mer om helga på:

Bilder:

Sykkelhelg på Ringerike

Denne helga er det ei skikkelig sykkelhelg på Ringerike, med Hadeland GP på lørdag Ringerike GP på søndag. Begge rittene er UCI 1.2 kategori, som betyr at det er sterk konkurranse fra utenlandske lag.

Hadeland GP er et nytt ritt for året, en skikkelig tøff 180km lang kupert løype på Ringerike og Hadeland. Se løypa på bikemap.net

Ringerike GP er den klassiske sisteetappa av det gamle etapperittet Ringerike GP, med to lange runder og 10 korte publikumsvennlige runder i Hønefoss sentrum til slutt (inkludert 5 ganger den elskede/hatede Riperbakken). Se løypa til Ringerike GP på bikemap.net.

Er du i nærheten så kom gjerne ut og se på, eller følg rittet på procycling.no. Det blir live oppdatering på lørdag, og live video inne på de lokale rundene i Hønefoss på søndag.

Joker Merida stiller med  Borgersen, Sørtveit, Jensen, Olsen, Remme, Bugge, Korsæth, Wilson på lørdag, og Borgersen, Breen, Skjerping, Fløtten, Remme, Bugge, Korsæth, Gjølberg på søndag.

Heia Joker Merida!