Forbundsmodellen

Petter Northug gikk foran denne sesongen ut av landslaget for å satse i sitt eget privatlag, og det har skapt reaksjoner. Ikke vet jeg hva årsaken til denne egne satsinga er, kanskje er det grådighet, for han vil helt sikkert få bedre økonomiske betingelser i sitt eget lag enn det Norges Skiforbund kan tilby. Men kanskje er det helt andre årsaker, jeg vet tilnærmet ingenting om Northugs motiver, og ikke skal jeg spekulere i det heller. Men jeg håper ikke Northug saken gjør det enda vanskeligere for utøvere som står utenfor forbundslaget.

De fleste vinteridrettene er drevet av forbundslag, hvor de beste utøverne samles for å trene sammen mot de beste resultatene for den enkelte utøver og for forbundet. På samme måte som Tottenham eller Strømsgodset kan være mål for ambisiøse fotballspillere, er landslaget målet for de fleste vinteridrettsutøvere. Da er man sikret den antatt beste oppfølginga både med tanke på økonomi og treningsopplegg, slik at en kan jobbe videre mot å nå sitt potensiale som idrettsutøver.

Det legges mye prestisje i at landslaget er det beste stedet å være, og det bør det være. Men, er det alltid det? Og kan et landslag virkelig være best for alle?

Det kan være mange grunner til at utøvere velger å stå utenfor landslaget. Det kan være økonomi, det kan være kjemi med treneren, det kan være at hjemmesituasjonen gjør det vanskelig å reise så mye, det kan være treningsopplegget.

Har vi alltid det beste opplegget i forbundslaget? Treneren har mye makt i vinteridrettene, og de kommer og går. Selv om Olympiatoppen skal kvalitetssikre det treningsmessige opplegget, så fører et treningsskifte med seg store endringer i treningsfilosofi. Derfor mener jeg at målet om at forbundet skal ha det beste opplegget ikke kan stemme til enhver tid (historien viser ihvertfall at resultatene varierer). Skal en utøver la slike tilfeldigheter styre sin egen karriere? Skal en satse på opplegget en tror på, eller være en del av et landslag som trener på en måte en ikke har tro på? Hva som ER riktig kan sikkert diskuteres, men å ha tro på opplegget mener jeg er en forutsetning for suksess.

I 2004 valgte jeg selv å gå ut av skøytelandslaget etter 1 sesong, fordi treningsopplegget brøt for mye med det jeg hadde gjort før og hva jeg trodde på. Det har dessverre blitt en trend i norsk skøytesport, Hege og Håvard Bøkko gjorde jo det samme i 2010, og uten å konkludere i suksessen av denne satsinga så er jeg sikker på at vi gjorde det fordi vi trodde det var det beste for vår sportslige utvikling.

Takker en nei til en landslagsplass så takker en ikke bare nei til treningsopplegget, men også til økonomisk støtte (hvis det finnes noen). Det er greit (selv om jeg syns det er feil at Olympiatoppens støtte automatisk trekkes). En må også regne med at det blir upopulært, men jeg syns det er leit at en må regne med at forbundet skal stikke kjepper i hjula dine. Det trenger ikke være mye, men alle som har sykla vet at det er en vesentlig forskjell på å sykle i lett medvind og i lett motvind. Eller forskjellen på god vilje og vond vilje.

Slik jeg mener Skøyteforbundet gjør med årets første WC uttak. Det er så lett å legge til litt god vilje og ta ut løpere som er rett bak de fastsatte (rådgivende) kvalifiseringstidene, og like lett å legge til litt vond vilje for å nekte andre løpere det samme.

Det er forståelig at det er til din fordel hvis treneren din er den som gjør uttaket til representasjoner. Men en trenger ikke like det bare fordi det er forståelig.

Det legges mye prestisje i forbundsmodellen i norsk idrett, og det er forståelig at en ønsker de beste utøverne på landslaget. Men jeg tror ikke den beste måten å opprettholde den på er å blåse motvind mot dem som velger noe annet.

Les f.eks disse sakene:

Barberte bein

For syklister er barbering av bein en del av hverdagen, og nå som jeg er på sesongens første sykkelsamling på Mallorca så måtte den tøffe jobben gjøres. Men hvorfor gjør vi det egentlig? Er det ikke femi for menn å barbere beina?

Barberte bein

Barberte bein og hovent venstrebein etter velt i VM.

 

Kristoffer Vabø har oversatt en artikkel om barbering av syklistbein fra bicycling.com. Det nevnes seks mer eller mindre gode grunner til å barbere seg.

Føler vi oss pressa med at vi er femi så forklarer vi gjerne barberinga med at det er lettere å behandle sårskader med barberte bein, forbedret aerodynamikk og at massørene krever det. Sjøl sverger jeg til 4-5 dagers hår før tempokonkurranser, for å få en fin struktur på beina.

Men den aller viktigste grunnen er nok at sånn er det. Det er tradisjon, det er rett og slett forventa av en syklist. Møter vi en med hår på beina under konkurranse blir han møtt med stor skepsis. Han kan tydeligvis ikke reglene, og da kan han sannsynligvis ikke sykle heller. Det aller verste er kanskje ski eller skøyteløpere som er noen jævler til å trå, men som kan heller lite om syklingens taktiske og tekniske aspekter.

Det er nok heller ingen bakdel at musklene kommer tydeligere fram når de er barberte. Det gir kred hos gutta. Om det er spesielt attraktivt hos damene er jeg usikker på, jeg tror det er forskjell på hva gutta synes er tøft og hva damer synes er attraktivt. Og hvis du tror det er ålreit å ligge tett inntil en mann som ikke har barbert beina på to dager, så må du tro om igjen. Vi blir ganske stikkete.

Når alt kommer til alt så synes jeg menn skal få lov til barbere seg så mye de vil, akkurat slik som damer skal få lov til å barbere seg så lite de vil, uten å bli beskyldt for å være lite mann eller lite dame. Så det femipreiket vil jeg ha meg frabedt.

Toppidrett og utdanning

På torsdag leste jeg i VG at Petter Northugs mentale trener, Erik Bertrand Larssen, mente det var «Vås å kombinere toppidrett og utdanning».

Og det er det selvfølgelig lov å både mene og si, men jeg synes ikke det blir noe smartere av den grunn. For meg virker det som om rådene han gir baserer seg på virkeligheten til èn eller noen få utøvere. Petter Northus virkelighet er ganske forskjellig fra de aller fleste, og det blir feil å basere rådene en gir andre utfra denne virkeligheten. Det virker som om han mener at hvis du bare vil hardt nok og satser hardt nok, så klarer du å bli best, og da ordner det seg økonomisk. Vel, min påstand er at sånn er det ikke.

Jeg tror det er veldig viktig at idrettsutøvere har noe annet å tenke på enn bare idretten sin. Det kan være positivt for idrettskarrieren fordi det kan ta bort litt press fra skuldrene å ikke bare satse alt på ett kort. Det å utvikle mentale/intellektuelle egenskaper er viktig for utøveren som person, men jeg tror også det er positivt for idrettskarrieren. Selv om en kan tenke seg at mangel på tenkning kan være en fordel i diverse konkurransesituasjoner («han er så dum at han ikke merker at han er sliten»), tror jeg smarte og balanserte utøvere presterer bedre over tid.

Utdanning er selvfølgelig ikke eneste veien å gå, men jeg tror det er lurt å bruke tida si på litt mer enn trening, playstation og soving. Det finnes muligheter for de fleste. Petter Northug har en ekstremt presset hverdag, og jeg skjønner at det er vanskelig å få til alt. Men det er ikke sånn for de fleste av oss, og det finnes muligheter for alle. Jeg tror det er verdt å legge ned litt innsats for å utvikle andre ferdigheter enn de vi ser nytten av akkurat nå. Hva med å lære seg et språk?

Mitt håp er at trenere og ledere motiverer utøverne til å ta utdanning eller tenke på andre ting, og at utdanningsinstitusjonene ønsker idrettsutøver som vil bruke litt lenger tid på utdanningen sin velkommen. Det kreves litt innsats og smidighet fra begge parter, men jeg tror det er verdt det.

Og heldigvis er de fleste enige i denne oppfølgingssaken på VG «Tett opp mot det dummeste jeg har lest i mitt liv».