Sesongavslutning

Sykkelsesongen går mot slutten, men jeg er langt fra ferdig.

Jeg hadde jo et håp om å sykle tempoen i VM, men ble veiet for lett. Har hatt en god dialog med landslagssjef Stig, og jeg forstår vurderingene. Det er hardt å hevde seg mot verdens aller beste temposyklister.

Det skorter likevel ikke på utfordringer de neste ukene. Etter en grei prestasjon i Tour of South Bohemia i Tsjekkia forrige uke, går turen til Belgia, Nederland og Frankrike de neste to ukene. Der skal vi kjøre 5 UCI ritt (hvorav 3 kategori 1.1), pluss noen kermisritt. Det er noe jeg ser fram til, og målet er selvfølgelig gode resultater. Jeg tror det blir moro, her blir det all in hver dag og så får det bære eller briste.

Reidar sykler

Det skal kjøres offensivt de neste ukene

Respekt for proffene

Nå er to spennende og fine uker med proffritt i Norge over, og jeg sitter igjen med mange gode opplevelser. Resultatmessig har det vært magert for oss i Joker Merida. I Arctic Race fikk vi til veldig lite, og selv om vi ikke fikk særlig bedre resultatmessig uttelling i Tour des Fjords så kjørte vi bedre som lag og vi hadde noen gode forsøk. Mange ting må klaffe for å lykkes på dette nivået.

Men, det som er tydelig etter disse to ukene er at vi skal være stolte av proffene våre. Jeg lar meg imponere av nivået de gutta holder. Ikke bare sammenlignet med oss, den hjemlige eliten, men også med de andre proffene.

Lars Petter Nordhaug viser offensivitet og et trøkk som en vanligvis forbinder med større lår. Lurt av en kynisk russer på førsteetappen og uflaks med motvind på oppløpet på andre.

Aleksander Kristoff måtte stå over Arctic Race grunnet lungebetennelse, og rakk akkurat å bli frisk til Tour des Fjords. Han sleit i bakkene og det var ikke vanskelig å se se at han mangla en del på formen. Når han likevel vinner andre etappe så viser han høyt nivå. Respekt.

Men det er ikke tvil om hvem som er kongen i feltet, det er Thor Hushovd. Det er ikke mange som prøver å dytte på Thor, men prøver du å sitte på hjulet hans kan jeg garantere at noen skubber på deg. Med to etappeseire og sammenlagtseier i Arctic Race viser han form. Men sjøl lar jeg meg egentlig imponere mer av hvordan han kjører og opptrer i Tour des Fjords. For det første at han stiller for et ungt landslag som selvfølgelig ikke har muligheten til å hjelpe ham på samme måte som BMC. I en lagsport blir det da vanskelig å vinne. For det andre kjører han offensivt og lite kynisk underveis. Bra for rittet men kanskje ikke like bra for ham selv. For det tredje holder han en god tone i feltet, prater med de fleste og er en positiv fyr.

Takk gutter, fint å ha noen å strekke seg etter!

Slutt på sommerferien

Etter NM 23 juni har det vært sommerferie for min del. Deilig å ha noen uker til å stresse ned og bygge opp kapasitet og form til høstsesongen.

10 av dagene tilbragte jeg på Passo Pordoi i Dolomittene i Italia sammen med Skjerping, Jensen og Breen. Vi hadde noen fantastiske dager der nede, både vær, natur og turkamerater viste seg fra sin beste side. Bedre ferie kan ikke en syklist ønske seg. Ta gjerne en tur innom Skjerpings hjemmeside for bilder fra turen.

Nå er jeg i Mulhouse i Frankrike, og i kveld starter høstsesongen med etapperittet Tour Alsace. 6 dager i varmt vær og tøft terreng, da får vi se om treninga i høyden har betalt seg. Jeg gleder meg ihvertfall.

Skoda Roomster

Storfornøyd med min Skoda Roomster fra Albjerk Bil som tok oss trygt fram til Italia

syklister

Herlige dager i fantastiske omgivelser

Fjellutsikt

Dette er hva vi så når vi åpna vinduet om morran

Seier i Ringerike GP

Pallen RIngerike GP

Seier foran Michael Olsson og Sondre Holst Enger. Foto: Ole Håvard Olsen

Denne helga har det vært sykkelhelg på Ringerike, og den ble faktisk enda bedre enn jeg hadde håpet på.

Hadeland GP på lørdag ble en kald og våt affære, men det satt ingen demper på hvordan rittet ble kjørt. Vi i Joker Merida hadde selvfølgelig planer om å vinne, og vi kjørte deretter. Synes vi kjørte veldig bra sammen som lag, og styrte store deler av utviklinga. Som planlagt støta Truls og jeg like før Jevnaker, og vi opparbeida oss en god luke. Vi kjørte bra sammen, men ble likevel tatt igjen i Knestang, rittets hardeste stigning ca 15km fra mål. Men foran satt Stian Remme i tet sammen med 4 andre. Han kjørte for seier, men Fredrik Strand Galta var for sterk, og det ble 3.plass. En sterk prestasjon, og vi kan være stolte av lagkjøringa.

Søndag var det Ringerike GP, og vi ville selvfølgelig vinne. Men egentlig starta det litt dårlig, vi havna litt bakpå da et 9mannsbrudd gikk avgårde med bare 1 fra oss. Litt for dårlig egentlig, og vi ble litt stressa bak der. Min rolle var å spare meg til de avsluttende rundene, men jeg må si at jeg hadde lite tro på meg sjøl, alt gikk tungt og det var helt andre bein enn de flygende beina fra lørdag. Sportssjef Gino har prata så mange ganger om at du ikke må ha flygende bein for å vinne, og jeg satt egentlig og irriterte meg litt over den overdrevne positiviteten til Gino. Jeg hadde vinnerbein i går, men det jeg har idag, det er ikke vinnerbein! Erfarne Stian ba meg likevel ta det med ro og spare, så jeg gjorde det.

Inne på de lokale rundene i Hønefoss ble feltet raskt delt, og etter ei runde var jeg overraska når jeg satt i front. Og vi satt der med en bra gjeng, og beina var helt ok. Et «ufarlig» brudd med 3 mann gikk avgårde, mens resten av favorittene satt og avventet de 4 første rundene opp Vinterroveien. Siste gang opp var vi like bak utbryterne, og svenske Michael Olsson støta midt i bakken. Rett før toppen gikk jeg etter, og vi ble en trio sammen med BOC rytteren fra utbryterne. Samarbeidet gikk bra, men Bærumsrytteren var selvfølgelig sliten og datt av første gang i Riperbakken. Da var vi en duo, og vi måtte bare mate på for å få luke til feltet. Bak der satt selvfølgelig mine gutter og var med på støtene fra de andre og kontrollerte at ingen kom seg opp. Som lag satt vi i en veldig bra posisjon, og min rolle var å kjøre så lenge det varte. Samarbeidet med Olsson var bra, men jeg prøvde selvfølgelig å spare litt krefter der det var mulig, i tilfelle vi skulle holde inn. Og med 2 runder igjen hadde vi 40 sekunder, og sjansene var gode for å holde inn. Det var bare å ta 1 runde av gangen og brekke seg opp Ripern.

Etter siste passering opp Ripern var det klart at vi skulle spurte om seieren. I likhet med 99% av de som fulgte med hadde jeg ikke veldig tro på spurten min. Så jeg prøvde meg like før kilometersmerket. Men jeg tok ikke nok fart bakfra, og når jeg støta fikk jeg krampe i begge beina. Det ble litt halvveis, men Olsson så heller ikke sterk ut. Da kjørte vi rolig inn til oppløpet med meg i front, og det var bare å åpne spurten og håpe på det beste. Gjett om jeg ble overraska når han ikke kom forbi! For en følelse! Seier!

Det viste seg altså at Gino hadde rett, du trenger ikke vinnerbein får å vinne ritt! Ikke kjenn for mye etter, go for it!

Takk til arrangøren for to fantastiske ritt, og hele Joker Merida for samarbeidet i helga! Sykkel er virkelig en lagsport og det er sammen vi vinner ritt!

Les mer om helga på:

Bilder: