Forbundsmodellen

Petter Northug gikk foran denne sesongen ut av landslaget for å satse i sitt eget privatlag, og det har skapt reaksjoner. Ikke vet jeg hva årsaken til denne egne satsinga er, kanskje er det grådighet, for han vil helt sikkert få bedre økonomiske betingelser i sitt eget lag enn det Norges Skiforbund kan tilby. Men kanskje er det helt andre årsaker, jeg vet tilnærmet ingenting om Northugs motiver, og ikke skal jeg spekulere i det heller. Men jeg håper ikke Northug saken gjør det enda vanskeligere for utøvere som står utenfor forbundslaget.

De fleste vinteridrettene er drevet av forbundslag, hvor de beste utøverne samles for å trene sammen mot de beste resultatene for den enkelte utøver og for forbundet. På samme måte som Tottenham eller Strømsgodset kan være mål for ambisiøse fotballspillere, er landslaget målet for de fleste vinteridrettsutøvere. Da er man sikret den antatt beste oppfølginga både med tanke på økonomi og treningsopplegg, slik at en kan jobbe videre mot å nå sitt potensiale som idrettsutøver.

Det legges mye prestisje i at landslaget er det beste stedet å være, og det bør det være. Men, er det alltid det? Og kan et landslag virkelig være best for alle?

Det kan være mange grunner til at utøvere velger å stå utenfor landslaget. Det kan være økonomi, det kan være kjemi med treneren, det kan være at hjemmesituasjonen gjør det vanskelig å reise så mye, det kan være treningsopplegget.

Har vi alltid det beste opplegget i forbundslaget? Treneren har mye makt i vinteridrettene, og de kommer og går. Selv om Olympiatoppen skal kvalitetssikre det treningsmessige opplegget, så fører et treningsskifte med seg store endringer i treningsfilosofi. Derfor mener jeg at målet om at forbundet skal ha det beste opplegget ikke kan stemme til enhver tid (historien viser ihvertfall at resultatene varierer). Skal en utøver la slike tilfeldigheter styre sin egen karriere? Skal en satse på opplegget en tror på, eller være en del av et landslag som trener på en måte en ikke har tro på? Hva som ER riktig kan sikkert diskuteres, men å ha tro på opplegget mener jeg er en forutsetning for suksess.

I 2004 valgte jeg selv å gå ut av skøytelandslaget etter 1 sesong, fordi treningsopplegget brøt for mye med det jeg hadde gjort før og hva jeg trodde på. Det har dessverre blitt en trend i norsk skøytesport, Hege og Håvard Bøkko gjorde jo det samme i 2010, og uten å konkludere i suksessen av denne satsinga så er jeg sikker på at vi gjorde det fordi vi trodde det var det beste for vår sportslige utvikling.

Takker en nei til en landslagsplass så takker en ikke bare nei til treningsopplegget, men også til økonomisk støtte (hvis det finnes noen). Det er greit (selv om jeg syns det er feil at Olympiatoppens støtte automatisk trekkes). En må også regne med at det blir upopulært, men jeg syns det er leit at en må regne med at forbundet skal stikke kjepper i hjula dine. Det trenger ikke være mye, men alle som har sykla vet at det er en vesentlig forskjell på å sykle i lett medvind og i lett motvind. Eller forskjellen på god vilje og vond vilje.

Slik jeg mener Skøyteforbundet gjør med årets første WC uttak. Det er så lett å legge til litt god vilje og ta ut løpere som er rett bak de fastsatte (rådgivende) kvalifiseringstidene, og like lett å legge til litt vond vilje for å nekte andre løpere det samme.

Det er forståelig at det er til din fordel hvis treneren din er den som gjør uttaket til representasjoner. Men en trenger ikke like det bare fordi det er forståelig.

Det legges mye prestisje i forbundsmodellen i norsk idrett, og det er forståelig at en ønsker de beste utøverne på landslaget. Men jeg tror ikke den beste måten å opprettholde den på er å blåse motvind mot dem som velger noe annet.

Les f.eks disse sakene:

Toppidrett og utdanning

På torsdag leste jeg i VG at Petter Northugs mentale trener, Erik Bertrand Larssen, mente det var «Vås å kombinere toppidrett og utdanning».

Og det er det selvfølgelig lov å både mene og si, men jeg synes ikke det blir noe smartere av den grunn. For meg virker det som om rådene han gir baserer seg på virkeligheten til èn eller noen få utøvere. Petter Northus virkelighet er ganske forskjellig fra de aller fleste, og det blir feil å basere rådene en gir andre utfra denne virkeligheten. Det virker som om han mener at hvis du bare vil hardt nok og satser hardt nok, så klarer du å bli best, og da ordner det seg økonomisk. Vel, min påstand er at sånn er det ikke.

Jeg tror det er veldig viktig at idrettsutøvere har noe annet å tenke på enn bare idretten sin. Det kan være positivt for idrettskarrieren fordi det kan ta bort litt press fra skuldrene å ikke bare satse alt på ett kort. Det å utvikle mentale/intellektuelle egenskaper er viktig for utøveren som person, men jeg tror også det er positivt for idrettskarrieren. Selv om en kan tenke seg at mangel på tenkning kan være en fordel i diverse konkurransesituasjoner («han er så dum at han ikke merker at han er sliten»), tror jeg smarte og balanserte utøvere presterer bedre over tid.

Utdanning er selvfølgelig ikke eneste veien å gå, men jeg tror det er lurt å bruke tida si på litt mer enn trening, playstation og soving. Det finnes muligheter for de fleste. Petter Northug har en ekstremt presset hverdag, og jeg skjønner at det er vanskelig å få til alt. Men det er ikke sånn for de fleste av oss, og det finnes muligheter for alle. Jeg tror det er verdt å legge ned litt innsats for å utvikle andre ferdigheter enn de vi ser nytten av akkurat nå. Hva med å lære seg et språk?

Mitt håp er at trenere og ledere motiverer utøverne til å ta utdanning eller tenke på andre ting, og at utdanningsinstitusjonene ønsker idrettsutøver som vil bruke litt lenger tid på utdanningen sin velkommen. Det kreves litt innsats og smidighet fra begge parter, men jeg tror det er verdt det.

Og heldigvis er de fleste enige i denne oppfølgingssaken på VG «Tett opp mot det dummeste jeg har lest i mitt liv».

Syklisten Kramer

De siste dagene har det kommet nyheter om at Sven Kramer har bytta sykkelklubb, og at han har tenkt å sykle noen større konkurranser. For en av Kramers kaliber blir det selvfølgelig litt oppmerksomhet rundt det, både i Nederland og her hjemme. Jeg ble ringt opp av NRK, og svarte at NWV Groningen kanskje er på nivå med Joker Merida. Noe jeg etterpå fant ut at de ikke var. Uansett er de ikke dårlige, de fikk ihvertfall kjøre Olympias Tour i fjor, et forholdsvis stort ritt i Nederland. Og Olympias Tour ser ut til å være et ritt Kramer har lyst til å kjøre, prologen pleier å være i Heerenveen, skøytesportens Mekka og Kramers hjemsted.

(Får håpe han ikke ender sykkelsesongen der, i en nederlandsk innsnevring eller andre hindringer i veien, for de er det mange av ifølge mine lagkamerater i Joker Merida. Under første samling med laget i fjor ytret jeg et ønske om å kjøre nettopp Olympias Tour, fordi det var to tempoetapper der året før (og selvfølgelig at rittet starter i skøytesportens Mekka). Vel, mine lagkamerater liker ikke Olympias Tour, og ingen tente på ideen. Sportsdirektør Gino likte nok ikke ideen særlig bedre, siden han er «belgiser» har han et ganske anstrengt forhold til treskolandet.)

Kramers «overgang» til sykkelsporten har nok blitt noe hausset opp. Ifølge ham selv har han kun tenkt å bruke rittene som trening, og presiserer at det er skøyteløper han er. Men jeg tror nok ikke Kramer har tenkt til å stille opp i Olympias Tour halvfeit og utrent. Han kommer til å være i form, og han kommer til å ha ambisjoner. Og jeg tviler ikke på at han kommer til å gjøre det bra.

Ifølge Wielerlands resultatservice har han kjørt 3 ritt, og vunnet to av dem. Mulig det var små ritt, men det er jo ikke så verst statistikk.

Men, av alle sakene om Kramers sykkelsatsning liker jeg selvfølgelig procycling.no sin sak best. Særlig ingressen.

Gamlinger

I idretten ser en på alder litt annerledes enn i resten av samfunnet. Har en passert 30 år karakteriseres en som gammel, og holder en ut til en er 40 er det absolutt pensjonsalder (litt avhengig av type idrett selvfølgelig). Det er nok ganske naturlig, siden en etter fylte 25 ikke får noe mer gratis fra naturens side.

Som gamling sjøl gleder jeg meg over andre gamlingers framgang (jeg gleder meg stort over ungdommens framgang og altså, som norsk trippel i junior VM på skøyter for noen uker tilbake). Nå sist under VM på skøyter i Inzell, der Bob de Jong viste at det verken hjalp å være regjerende olympisk mester, ung, rask eller å ha kortbanebakgrunn. Det er nok ikke få som har trodd at nå er Bob de Jong ferdig, han blir ikke bedre. Men jammen blir han det, i en alder av 34 år. Imponerende, og jeg mener det viser at en kan utvikle seg også etter fylte 25. Til og med etter fylte 30.

Og så har jeg et ønske til slutt. Når gamle utøvere ikke får det helt til, snakkes det ofte om at de må/bør legge opp. Ja, kanskje det, men er det ikke utøverne selv som skal bestemme det? Jeg mener at ideen om at en skal legge opp mens en er på topp er feil. For det første, legger en opp vet en ikke om en kunne blitt bedre (jmf Bob de Jong). For det andre, hvorfor legge opp hvis en trives med det en gjør?

La gamlingene holde på sier jeg. Resultatlista rangeres etter tid, ikke alder.