Forbundsmodellen

Petter Northug gikk foran denne sesongen ut av landslaget for å satse i sitt eget privatlag, og det har skapt reaksjoner. Ikke vet jeg hva årsaken til denne egne satsinga er, kanskje er det grådighet, for han vil helt sikkert få bedre økonomiske betingelser i sitt eget lag enn det Norges Skiforbund kan tilby. Men kanskje er det helt andre årsaker, jeg vet tilnærmet ingenting om Northugs motiver, og ikke skal jeg spekulere i det heller. Men jeg håper ikke Northug saken gjør det enda vanskeligere for utøvere som står utenfor forbundslaget.

De fleste vinteridrettene er drevet av forbundslag, hvor de beste utøverne samles for å trene sammen mot de beste resultatene for den enkelte utøver og for forbundet. På samme måte som Tottenham eller Strømsgodset kan være mål for ambisiøse fotballspillere, er landslaget målet for de fleste vinteridrettsutøvere. Da er man sikret den antatt beste oppfølginga både med tanke på økonomi og treningsopplegg, slik at en kan jobbe videre mot å nå sitt potensiale som idrettsutøver.

Det legges mye prestisje i at landslaget er det beste stedet å være, og det bør det være. Men, er det alltid det? Og kan et landslag virkelig være best for alle?

Det kan være mange grunner til at utøvere velger å stå utenfor landslaget. Det kan være økonomi, det kan være kjemi med treneren, det kan være at hjemmesituasjonen gjør det vanskelig å reise så mye, det kan være treningsopplegget.

Har vi alltid det beste opplegget i forbundslaget? Treneren har mye makt i vinteridrettene, og de kommer og går. Selv om Olympiatoppen skal kvalitetssikre det treningsmessige opplegget, så fører et treningsskifte med seg store endringer i treningsfilosofi. Derfor mener jeg at målet om at forbundet skal ha det beste opplegget ikke kan stemme til enhver tid (historien viser ihvertfall at resultatene varierer). Skal en utøver la slike tilfeldigheter styre sin egen karriere? Skal en satse på opplegget en tror på, eller være en del av et landslag som trener på en måte en ikke har tro på? Hva som ER riktig kan sikkert diskuteres, men å ha tro på opplegget mener jeg er en forutsetning for suksess.

I 2004 valgte jeg selv å gå ut av skøytelandslaget etter 1 sesong, fordi treningsopplegget brøt for mye med det jeg hadde gjort før og hva jeg trodde på. Det har dessverre blitt en trend i norsk skøytesport, Hege og Håvard Bøkko gjorde jo det samme i 2010, og uten å konkludere i suksessen av denne satsinga så er jeg sikker på at vi gjorde det fordi vi trodde det var det beste for vår sportslige utvikling.

Takker en nei til en landslagsplass så takker en ikke bare nei til treningsopplegget, men også til økonomisk støtte (hvis det finnes noen). Det er greit (selv om jeg syns det er feil at Olympiatoppens støtte automatisk trekkes). En må også regne med at det blir upopulært, men jeg syns det er leit at en må regne med at forbundet skal stikke kjepper i hjula dine. Det trenger ikke være mye, men alle som har sykla vet at det er en vesentlig forskjell på å sykle i lett medvind og i lett motvind. Eller forskjellen på god vilje og vond vilje.

Slik jeg mener Skøyteforbundet gjør med årets første WC uttak. Det er så lett å legge til litt god vilje og ta ut løpere som er rett bak de fastsatte (rådgivende) kvalifiseringstidene, og like lett å legge til litt vond vilje for å nekte andre løpere det samme.

Det er forståelig at det er til din fordel hvis treneren din er den som gjør uttaket til representasjoner. Men en trenger ikke like det bare fordi det er forståelig.

Det legges mye prestisje i forbundsmodellen i norsk idrett, og det er forståelig at en ønsker de beste utøverne på landslaget. Men jeg tror ikke den beste måten å opprettholde den på er å blåse motvind mot dem som velger noe annet.

Les f.eks disse sakene:

En tanke om “Forbundsmodellen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *