Seier i Ringerike GP

Pallen RIngerike GP

Seier foran Michael Olsson og Sondre Holst Enger. Foto: Ole Håvard Olsen

Denne helga har det vært sykkelhelg på Ringerike, og den ble faktisk enda bedre enn jeg hadde håpet på.

Hadeland GP på lørdag ble en kald og våt affære, men det satt ingen demper på hvordan rittet ble kjørt. Vi i Joker Merida hadde selvfølgelig planer om å vinne, og vi kjørte deretter. Synes vi kjørte veldig bra sammen som lag, og styrte store deler av utviklinga. Som planlagt støta Truls og jeg like før Jevnaker, og vi opparbeida oss en god luke. Vi kjørte bra sammen, men ble likevel tatt igjen i Knestang, rittets hardeste stigning ca 15km fra mål. Men foran satt Stian Remme i tet sammen med 4 andre. Han kjørte for seier, men Fredrik Strand Galta var for sterk, og det ble 3.plass. En sterk prestasjon, og vi kan være stolte av lagkjøringa.

Søndag var det Ringerike GP, og vi ville selvfølgelig vinne. Men egentlig starta det litt dårlig, vi havna litt bakpå da et 9mannsbrudd gikk avgårde med bare 1 fra oss. Litt for dårlig egentlig, og vi ble litt stressa bak der. Min rolle var å spare meg til de avsluttende rundene, men jeg må si at jeg hadde lite tro på meg sjøl, alt gikk tungt og det var helt andre bein enn de flygende beina fra lørdag. Sportssjef Gino har prata så mange ganger om at du ikke må ha flygende bein for å vinne, og jeg satt egentlig og irriterte meg litt over den overdrevne positiviteten til Gino. Jeg hadde vinnerbein i går, men det jeg har idag, det er ikke vinnerbein! Erfarne Stian ba meg likevel ta det med ro og spare, så jeg gjorde det.

Inne på de lokale rundene i Hønefoss ble feltet raskt delt, og etter ei runde var jeg overraska når jeg satt i front. Og vi satt der med en bra gjeng, og beina var helt ok. Et «ufarlig» brudd med 3 mann gikk avgårde, mens resten av favorittene satt og avventet de 4 første rundene opp Vinterroveien. Siste gang opp var vi like bak utbryterne, og svenske Michael Olsson støta midt i bakken. Rett før toppen gikk jeg etter, og vi ble en trio sammen med BOC rytteren fra utbryterne. Samarbeidet gikk bra, men Bærumsrytteren var selvfølgelig sliten og datt av første gang i Riperbakken. Da var vi en duo, og vi måtte bare mate på for å få luke til feltet. Bak der satt selvfølgelig mine gutter og var med på støtene fra de andre og kontrollerte at ingen kom seg opp. Som lag satt vi i en veldig bra posisjon, og min rolle var å kjøre så lenge det varte. Samarbeidet med Olsson var bra, men jeg prøvde selvfølgelig å spare litt krefter der det var mulig, i tilfelle vi skulle holde inn. Og med 2 runder igjen hadde vi 40 sekunder, og sjansene var gode for å holde inn. Det var bare å ta 1 runde av gangen og brekke seg opp Ripern.

Etter siste passering opp Ripern var det klart at vi skulle spurte om seieren. I likhet med 99% av de som fulgte med hadde jeg ikke veldig tro på spurten min. Så jeg prøvde meg like før kilometersmerket. Men jeg tok ikke nok fart bakfra, og når jeg støta fikk jeg krampe i begge beina. Det ble litt halvveis, men Olsson så heller ikke sterk ut. Da kjørte vi rolig inn til oppløpet med meg i front, og det var bare å åpne spurten og håpe på det beste. Gjett om jeg ble overraska når han ikke kom forbi! For en følelse! Seier!

Det viste seg altså at Gino hadde rett, du trenger ikke vinnerbein får å vinne ritt! Ikke kjenn for mye etter, go for it!

Takk til arrangøren for to fantastiske ritt, og hele Joker Merida for samarbeidet i helga! Sykkel er virkelig en lagsport og det er sammen vi vinner ritt!

Les mer om helga på:

Bilder:

En tanke om “Seier i Ringerike GP

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *