Tour de Normandie

Tour de Normandie er over for i år, det ble litt stritt men moro var det jo. Hvis noen er interessert i å lese om min opplevelse av det så har du kommet til rett sted.

Det starta ikke spesielt bra på prologen, lett regn i forkant av start gjorde meg defensiv og da blir det ikke noe godt resultat i en teknisk krevende prolog. Første etappe ble heller ikke noe suksess, mange ville for mye og det ble mye velting. Det gikk et velt med 4km til mål (hvor Remme gikk ned), 500m fra mål gikk vår spurter Skjerping ned og 200m fra mål kom det en ensom sykkel i veien for meg, og jeg gikk ned jeg og. Men hell i uhell, overraskende hvor heldig en kan komme fra et stup i 60km/t.

Etappe 2 hadde jeg sett meg ut, her ville det bli muligheter for å komme ifra på de lokale rundene, og det gjorde jeg også med en annen rytter fra BigMat. Det var riktignok et mellombrudd, men vi kjørte fra feltet med halvannet minutt og 30km fra mål hadde vi det samme til teten. Men selvfølgelig ble vi kjørt inn i siste bakke. Verre var det at det ble massevelt i nedkjøringa fra den bakken, og jeg gikk ned igjen. Denne gang var det en haug med sykler jeg traff, og jeg stupte igjen. Nok en gang var jeg heldig og kunne reise meg og kjøre videre. På ny sykkel riktignok, ramma knakk flere steder. Karbonsykler er nok ikke laget for å møte stillestående gjenstander i 50-60km/t.

Dermed var jeg ute av sammendraget, og oppgaven var da å passe på vår eneste som kom seg utenom velten, Vegard Breen. Når ei farlig gruppe kom seg avgårde etter 20-30km på etappe 3 måtte vi jobbe for å ta de igjen. Det ble en tøff oppgave i regn og kaldt vær med lite hjelp fra andre lag, men etter sterk laginnsats i 130km tapte vi bare 47 sekunder.

Etappe 4 var som ventet en hard etappe med harde avsluttende runder. Vår mann i sammendraget hadde ikke godbeina, og laget skulle kjøre for å få meg i en god posisjon. Det ville seg ikke, ved siste målpassering vrengte en Astanarytter ut til høyre uten at jeg la merke til det og jeg landa på ræva. Det gjorde vondt.

På etappe 5 kom alltid angrepsvillige Remme i brudd etter 80km med støting, og var i tet da de lokale rundene starta. Like før rundene kom jeg ifra hovedfeltet med ei forfølgergruppe, og jeg satt i en god posisjon hvor jeg kunne sitte bak Europcar og spare meg. Men selvfølgelig ble vi tatt igjen og det ble samla spurt. Remme ble fortjent premiert som dagens mest angrepsvillige rytter.

Siste etappe ble heller ingen kosetur, mange ville være med i brudd og det ble høy fart nesten hele veien. Men samla spurt ble det, og vi klarte ikke å hevde oss.

Alt i alt ei hard men morsom uke, sykkelritt som det skal være. Selv om jeg syns det ble unødvendig mye velt.

En enorm takk til støtteapparatet som gjør uka mulig! Sportsdirektør Gino som organiserer og gjør oss klare, mekanikerne Matt og Jan som jobber fra morgen til kveld med å gjøre klar og bygge opp syklene våre, og ikke minst massørene Sofie og Alain som forer oss, vasker oss, steller sårene våre, vasker klærne våre og masserer oss. Takk!

massør

Massørene Alain og Sofie sørger for at beina er gode og at vi har det vi trenger.

bilde

rammebrudd

Heldigvis kom jeg bedre ut av velten enn sykkelen min.

startnummer 182

Jeg var startnummer 182

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *