VM Limburg

I går sykla jeg VM på tempo i Limburg, en dag jeg hadde sett fram til i lang tid. Og når dagen kom så var været fint og jeg følte meg bra. Om løypa passa meg som hånd i hanske er jeg ikke sikker på, men det var ei veldig fin løype som var spennende og morsom å kjøre. Fra en tidlig start håpte jeg å sette en god tid, men det ble ikke helt sånn som jeg hadde tenkt.

Følelsen underveis var god og jeg gjorde det jeg skulle. Kjørte bra linjer, fikk opp farten over bakketoppene, satt stille og fint på sykkelen. Etter toppen av den slake motbakken etter 29km følte jeg meg fortsatt bra på småveiene som ventet inn til mål. Etter 35km kom regnet (og litt ekstra vind tror jeg), og jeg måtte ta det noe roligere i svingene. Men etter siste passeringspunkt var det medvind et stykke, og jeg følte meg bra. Jeg ble nok litt ivrig, for jeg feilkalkulerte siste rundkjøring før Valkenburg. Den var såpass stor at en måtte svinge rundt den, og forhjulet mitt glapp. Asfalten var rimelig glatt så jeg sklei på rumpa inn i fortauskanten og gjerdet. Ingen hyggelig opplevelse for halebeinet mitt. Heldigvis var det en liten og skrå fortauskant, hvis ikke hadde det gått verre.

Når sånne ting skjer er en full av adrenalin, og det blir et sjokk for kropp og hode. En tenker ikke klart. Jeg vet ikke om det var skuffelsen eller slagene som gjorde mest vondt. Men løpet var over, og vi kjørte til målområdet. Der ble jeg tatt godt i hånd om av arrangørenes medisinske apparat. Litt i overkant synes nå jeg, men de ville jo være på den sikre sida. Så jeg ble lagt på båre, fikk krage rundt nakken, fikk intravenøst og oksygen. Det så veldig dramatisk ut, men var det ikke. Jeg hadde vondt i rumpa og låret og veldig kald og skuffa. Men det var ikke en ripe i hjelmen så den kragen var unødvendig.

På sykehuset tok de røntgen av hofte, rumpe og lunger, og alt var bra heldigvis. Så jeg er forslått og skuffa, men ellers så klarer jeg meg bra.

Når det gjelder prestasjonen min så falt jeg ikke fra noen medalje akkurat. På siste passering lå jeg 18 sekunder bak en chilener som ble nr 32. Jeg følte meg rimelig bra da jeg tryna, så jeg skulle gjerne sett hva jeg hadde fått til i avslutninga. Et sted mellom 30 og 40 ville det nok blitt. Ikke en prestasjon jeg er særlig godt fornøyd med altså, men jeg graver meg ikke ned av den grunn. Det må da være mulig å bli bedre enn dette? Det er verdt et forsøk ihvertfall.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *