Ritthelg på Ringerike

I helga var det ritthelg på Ringerike, med Grand Prix Norefjell på lørdag, og Ringerike Grand Prix på søndag. Vi i Joker Merida stilte med fullt lag av de som er friske og skadefrie. Altså 11 syklister i sin beste alder.

Norefjell Grand Prix

Dette var et nytt ritt av året, hvor klatrerne endelig skulle få kjempe om seier. Etter ca 130km med på papiret lettkjørt terreng så ventet den 9,7km lange stigninga opp til Norefjellstua. Vårt mål før start var samlet felt inn i denne stigningen, så klatrerne kunne gjøre opp om seieren der. Men vi var gode og heldige og fikk med tre mann i brudd, ved Christer Jensen, Sondre Sørtveit og ikke minst Christer Rake. Vår hovedkonkurrent danske Christina Watches hadde også samme strategi, men hadde ikke med sin kaptein, ikke ukjente Michael Rasmussen, i bruddet. Derfor valgte de å slippe ned to mann fra bruddet og ned til hovedfeltet for å hjelpe med å kjøre det inn. Fint for oss, for vi var meget fornøyd med våre tre mann der framme. Christer Jensen gjorde et par manns jobb der framme, mens Christer Rake kunne spare seg. Når bruddet ble kjørt inn ca 5km før stigningen så hadde derfor Rake gode bein selv om han hadde vært ute hele dagen. I tillegg til å hente et par flasker tidligere på dagen så ble min jobb å bidra til å holde laget samla i front. Det klarte vi, og jeg var litt kjørt når vi starta på bakken. Like etter at jeg hadde sunket som en stein i feltet så støta Stian Remme. Stian hadde gode bein, og Christina Watches måtte jobbe hardt for å ta ham igjen. Først en hjelperytter, deretter Rasmussen selv. Nær toppen var gruppa ca 10-15 sekunder bak Stian, og Wilmann valgte å støte. Det gjorde han helt rett i, for ingen klarte å følge ham. Deilig med seier! Ellers meget sterk laginnsats av gutta, tredje på Christer Rake, femte på Stian Remme, åttende på Vegard Stake Laengen og tiende på Sondre Sørtveit.

Ringerike GP

Dette har i en årrekke vært sisteetappen av etapperittet Ringerike GP, som nå har blitt overtatt av Tour of Norway. Men siden etappen har vært så fin, har den nå blitt gjort om til en endagsklassiker. 177km fordelt på to lange runder á ca 56km hver, og deretter ti runder á ca 5,6km. De siste fem opp den beryktede Riperbakken, en kort morderbakke på ca 200m med 20% stigning.

Det gikk avgårde et brudd forholdsvis tidlig, og vi var godt representert. Bak i feltet forsøkte vi gjenværende Jokerne å være med på det meste, og eventuelt bli med opp til frontgruppa. Farta gikk litt opp og ned, men etter hvert satte Plussbank Cervelo opp farta. Det stoppa da de heller sendte avgårde et par ryttere, og Wilmann hang seg på. Flere gikk etter, og da vi gikk inn i de avsluttende rundene i Hønefoss var folk spredd overalt. Sjøl satt jeg i «hovedfeltet», som sprakk opp mer og mer for hver runde etter kjør av blant andre Michael Rasmussen i bakkene. Hang rimelig greit med, men måtte slippe Rasmussen og Stian Remme da vi gikk inn i Riperbakken. Er ikke helt sikker på alt som skjedde etter det, men jeg havna i et felt bak de aller beste. Der framme klarte vi dessverre ikke å bedre enn fjerdeplass. Er ikke annet å si enn at vi prøvde, særlig Frederik og Stian kjørte meget bra og var vanvittig sterke, men Gabriel Rasch, Michael Rasmussen og Bjørn Tore Hoem var dessverre enda sterkere. Sånn er det. Men fortsatt meget sterke laginnsats, fem mann blant de ti beste.

 

Alt i alt en fin ritthelg på Ringerike, og det kjøres sterkt av mange ryttere. Tror ikke nivået er så verst i Norge for tida.

 

Det som satte en stor demper på sykkelgleden var Wouter Weylandts dødsfall i Giro d’Italia på mandag. Det setter alvoret på sykkelsetet i perspektiv, og viser hvor små marginer det er i livet. Små feil kan få fatale konsekvenser. Oppfordringen til mine medsyklister må være å vise respekt for den risikoen vi utsetter oss for, sikkerhet først.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *